Fra Mahler og inn i fremtiden.

Suksessen fra fjoråret gjentas når Aulaseriene igjen er vertskap for gjestespill fra Kringkastingsorkesteret. Denne gangen har solocellist Ernst Simon Glaser kuratert programmet og satt sammen en rekke verker som betyr mye for ham, og som resonnerer med vårt sesongtema på flere interessante måter. Fra Gustav Mahlers mørke, vakre sats for pianokvartett via Brittens cellosonate til Sjostakovitsj’ majestetiske pianokvintett, får vi et gripende og stort program når Glaser tar med seg et knippe gode KORK-kolleger og vår egen kunstneriske leder på scenen.

Sara Chen, fiolin
Janina Kronberger, fiolin
Nora Taksdal, bratsj
Ernst Simon Glaser, cello
Thormod Rønning Kvam, piano

Program

Gustav Mahler (1860—1911): Pianokvartett i a-moll (1876)
Benjamin Britten (1913—1976): Sonate for cello og piano, op. 65
— Pause
Dmitrij Sjostakovitsj (1906—1975): Pianokvintett i g-moll, op. 57

Om programmet

Etter starten av KORK Kammer i 2007, har Store studio på Marienlyst fått oppleve kammermusikk i de forskjelligste former og stiler. KORK-musikere har en god vane med å bygge bro over de fleste musikalske sjangre. Etter et vellykket samarbeid i forrige sesong, tar Kringkastingsorkestret igjen et av sine kammerprogram ut av Store studio og inn i de vakre Aulaene på Karl Johans gate og kulturdestinasjonen Ramme.

Åpningsverket er skrevet av en seksten år gammel Gustav Mahler. Dessverre finnes bare et fragment igjen av det som en gang var en hel pianokvartett fra Mahlers studietid. Vi er fortsatt noen år unna de banebrytende symfoniene — som mer enn noe danner en bro fra senromantikken inn i det 20. århundret — men vi aner allerede geniet i kvartettsatsens mørke skjønnhet.

Benjamin Britten og Dmitrij Sjostakovitsj klarte, til tross for jernteppets grenser, å bygge et kollegialt og vennskapelig broderskap i gjensidig kunstnerisk beundring. Da Sjostakovitsj var utsatt for et av de sterkeste angrepene fra Stalin i 1936, sendte Britten en hilsen i form av en «russisk begravelsessang». Sjostakovitsj kvitterte ved å bruke samme melodi i sin ellevte symfoni over 20 år senere.

Det var også Sjostakovitsj som introduserte sin venn for en av musikkhistoriens største brobyggere, cellisten Mstislav Rostropovitsj. Det er få musikere som har fått så mange verk skrevet for seg av samtidens største komponister. For Brittens del ble det både en Sinfonia concertante, tre cellosuiter og sonaten for cello og piano i 1960. Sonaten er i fem satser, nesten som en suite, og Britten ville nok ikke blitt fornærmet om man antyder en viss inspirasjon fra kollegaen på «den andre siden». Ironien er ofte ikke langt unna.

Sjostakovitsj’ pianokvintett ble skrevet 20 år tidligere, i 1940, hvor Stalin igjen hadde løsnet litt på nakketaket på Sovjet-kunstnerne. Verket slo langt bedre an enn den utskjelte operaen Lady Macbeth fra noen år tidligere, og verket ble til og med hedret med «Stalin-prisen». Ettertiden har likevel ikke betraktet verket som spesielt bundet og ufrivillig dempet i karakteren, og som i mye av Sjostakovitsj’ musikk er det et spørsmål om hva ensporede maktmennesker faktisk får med seg av musikkens mange lag. Vi hører hvordan Sjostakovitsj henter inspirasjon fra tidligere vesteuropeiske komponister, ikke minst Bach. Det mest fascinerende er likevel hvordan hans musikk, skrevet under helt spesielle forhold langt fra Vestens folk og levemåte, alltid har evnet å kommunisere så sterkt med både musikere og publikum over hele kloden, både i 1940 og fortsatt i dag. Musikken bygger bro fra folk til folk.

— Skrevet av Jan Fredrik Heyerdahl, januar 2023

Konserten spilles lørdag 28. oktober kl. 15 i Aularommet på Ramme, og søndag 29. oktober kl. 15 i Universitetets aula i Oslo.

Velkommen til en stor kunstmusikalsk opplevelse!

Foto: Ola Kjelbye (Glaser) / Nikolaj Lund (Chen) / Anna-Julia Granberg (Kronberger / Atle Ove Martinussen (Taksdal) / Per Sollerman (Kvam)